...rettes til alle dere som har åpnet lommeboken og gitt noen kroner til Hands of Mercy, Tamale.
Når vi kommer hjem vil vi liste opp alle tingene vi har brukt penger på. Nå er dessverre boken med oversikt pakket godt ned i kofferten.
Men et par ting som vaskemaskin, gassylinder og en over halv månedslønn til hver av enkene som jobbet der, kan nevnes. (Ca 250 kroner) Ikke minst kjoler til disse herlige damene som mot alle odds oppdrar fra 2-5 barn alene, i Ghana.
Mama Sanatu fikk tidenes beauty-kit, med kremer, såper, sminke, skjørt og lignende. Slik at hun skal få den etterlengtede tiden hun trenger til å slappe av, og bare tenke på seg selv. De stille tårene som trillet da hun åpnet pakkene vil aldri bli glemt.
Silas fikk 4 skjorter; da vi ble inspirert av en skjorte vi fikk da vi kjøpte vaskemaskinen. Han likte den så godt at han til og med gikk med den 2 dager på rad (risky buisness her i Ghana det altså), så vi kjøpte 3 stykker som var noe lignende. Og å se på reaksjonen til en mann som forteller at han aldri har fått en slik gave i hele sitt liv, er ikke det enkleste man kan gjøre. Det var til han, ikke til barna hans, ikke til barnehjemmet, men til han. Og det var det som rørte hjertet hans mest.
Ghanesiske menn skal ikke gråte, helst ikke Ghanesiske kvinner heller. Men om det er noe som er mer smertefullt enn å se en mann gråte, er det å se han kjempe hardere enn fysisk og psykisk mulig, for å holde tårene tilbake.
Vi vil aldri glemme avskjeden ved bussen.
Vi vil aldri glemme blikket hans der han vinket oss avgårde.
Vi vil aldri glemme datteren deres, som gråt så mye at hun hyperventilerte, fordi hun aldri hadde kjent smerten av å si farvel til noen hun elsker.
Vi vil aldri glemme damene vi jobbet med, som satte seg på kne og gråt foran oss fordi vi skulle reise.
Vi vil aldri glemme øyeblikket da vi satt i stuen for å ta farvel med barna, med bare en lommelykt for å kunne se, fordi strømmen hadde gått. Og alt vi hørte var snufsing, som etterhvert ble intense hulk.
Vi vil aldri glemme den følelsen av å vite at uansett hva man sier, så klarer man ikke slutte gråte, og man klarer ikke få barna til å slutte å gråte.
Vi vil aldri glemme hvor raskt de to eldste guttene tydde til tårene i smug, da det gikk opp for de at i morgen skulle vi reise.
...Og de vil aldri glemme alt vi har gjort, takket være deres donasjoner.
tirsdag 17. mars 2009
Høna galer selv i 6.etasje
Kort og godt:
Er i Accra. Tok med 2 smaa paa den 14 timers lange bussturen, for aa sende de til Hands of Mercy i Accra (de blir adoptert om en maaneds tid). Koselig.
Avskjeden; mye taarer og knuste hjerter. Inkludert oss.
Reiser hjem i morgen. Uvirkelig og vondt.
The end.
Er i Accra. Tok med 2 smaa paa den 14 timers lange bussturen, for aa sende de til Hands of Mercy i Accra (de blir adoptert om en maaneds tid). Koselig.
Avskjeden; mye taarer og knuste hjerter. Inkludert oss.
Reiser hjem i morgen. Uvirkelig og vondt.
The end.
torsdag 5. mars 2009
Det nærmer seg...
Nå er det virkelig ikke lenge til vi setter snuten nordover. Det er allerede 5. mars, helt utrolig å tenke på.
Vi er nok sannsynligvis de eneste frivillige noensinne som har tilbragt hver eneste natt hos vertsfamilien sin. Hvorfor vi ikke har reist noen steder, er det kanskje noen som lurer på – og vi stiller oss dette spørsmålet i ny og ne selv.
Svaret er alltid det samme; det var ikke det vi kom hit for å gjøre, og da lar vi det være med det.
No offence til de som har sett hele landet mens de har vært her og jobbet som frivillige, men vårt utgangspunkt for å reise har aldri vært basert på at vi skal leke turister underveis. På vei opp til Tamale kjørte vi gjennom ¾ av landet, og vi ser oss fornøyd med å ha tilbakelagt såpass mye av Ghana på bare en dag.
Planen vår var å bo hos vertsfamilien i uken og jobbe, for deretter sjekke inn på hotell i helgene, fordi fasilitetene ville være uutholdelige. Men nå har det seg slik at vi har bad på rommet, med fungerende do og dusj, og et temmelig stort rom å boltre oss på, så da forsvant den grunnen til å flykte heimen i helgene.
I utgangspunktet er ikke Ghana så veldig attraktivt for turister heller, og det er nok temmelig sjeldent noen kommer hit for å se hva landet har å by på, med mindre de har en misjon i tillegg (som f.eks å jobbe som frivillig).
I tillegg til at attraksjonene ligger spredt godt over hele landet, så har vi en evne til å forenkle grunner til hvorfor vi ikke trenger å reise hele veien til plassen for å se det som er å se, for deretter ta den like ubehagelige turen hjem igjen.
Som for eksempel kunne vi gjerne reist 4 timer for å bli avbildet mens vi sitter på en krokodille, slik at dere hjemme kunne sett hvor tøffe vi er. Men når man tenker over det faktum at krokodillen er det eneste dyret i verden som ikke har sett noen grunn til å forandre seg de siste 150 000 000 årene, så sier hele underbevisstheten fra om at krokodiller ikke er ment for å sittes på.
Vi er nok de mest priviligerte frivillige i Ghana, med tanke på standarden på rom og hus, så vi ser ingen grunn til å forlate våre kjære barn.
Dog skal det sies at dette er et elsk-hat forhold. Vi blir drittlei av å være her, men forlater vi heimen, gleder vi oss fryktelig til å komme tilbake igjen.
Mandag var vår siste arbeidsdag. Disse dagene har vært late dager ved bassenget, og desperate forsøk på å unngå ris og bønner som blir servert i huset (vi har holdt ut i 6 uker, nok er nok!). I kveld kommer våre favoritter her i Ghana på besøk for å feire Nasjonaldagen med oss; 6. mars! Disse favorittene er to norske jenter som bor noen timer nord for Tamale.
De var her nå i helgen, på vei hjem fra nasjonalparken Mole. Men de tilbrakte også en natt her i huset etter overtalelse og bestikkelser med utgangspunkt i: ”Dere bor jo gratis hos oss, bli 1 dag til!” ”Dere skal få pannekaker til lunch!”, ”Vi har vaskemaskin!”. Og på den siste var de solgt (da gjorde det ikke så mye at de faktisk ikke fikk pannekaker til lunch). Så da var det bare for de å ringe hjem med unnskyldninger om omgangssyken, for deretter sove på taket med Christer og meg.
Vi har joggu også klart å overtale de til å reise ned til Accra med oss (ja, det er for sent å si nei nå, Ragnhild!) . De sjekker inn på Salvation Army til 25 kroner natta, mens jeg og Christer skal sjekke inn på et 2-stjerners som er nabo med et 4-stjerners med svømmebasseng. Her kan man betale 20 kroner for å få snylte på bassenget– den perfekte ordningen, spør du oss!
Vi reiser til Accra fredag den 13. mars. Skummel dato, men vi holdt ut fredag den 13. i forrige måned, så vi håper på det beste for denne dagen også. Frem til dette skal vi bare slappe av og kose oss. Christer har brukt opp hele årets ferie på denne turen, og da fortjener han joggu meg litt ferie og.
Så den 13. mars tidlig på morgenen, setter vi kursen mot Accra. Etter en 12 timers busstur, med sannsynligvis verdens beste reisefølge, sjekker vi alle inn på Salvation Army. Lørdagen blir heftig shopping og sightseeing-dag, da det er 8 uker siden sist vi så Accra. Så legger vi oss slitne ned til å sove på Salvation Army.
Dagen etter (søndag) sjekker jeg og Christer ut, for deretter å sjekke inn på 2-stjerners hotellet ved siden av svømmebassenget. Og ved bassengkanten blir vi liggende frem til onsdag rundt klokken 16:00. Så er det på tide å tusle ned til flyplassen og vinke farvel til Ghana.
Det er veldig uforståelig at vi skal reise hjem. Samtidig er det uforståelig at vi er her. Drømmen om å spise hamburger når vi kommer hjem er ikke lenger noe viktig, da vi har spist oss ihjel på restaurant de siste dagene, for å slippe mer Ghanesisk mat. Det eneste vi egentlig ser frem til er smoothie. Ellers er det fred og ro som skal bli helt fantastisk.
Vi er nok sannsynligvis de eneste frivillige noensinne som har tilbragt hver eneste natt hos vertsfamilien sin. Hvorfor vi ikke har reist noen steder, er det kanskje noen som lurer på – og vi stiller oss dette spørsmålet i ny og ne selv.
Svaret er alltid det samme; det var ikke det vi kom hit for å gjøre, og da lar vi det være med det.
No offence til de som har sett hele landet mens de har vært her og jobbet som frivillige, men vårt utgangspunkt for å reise har aldri vært basert på at vi skal leke turister underveis. På vei opp til Tamale kjørte vi gjennom ¾ av landet, og vi ser oss fornøyd med å ha tilbakelagt såpass mye av Ghana på bare en dag.
Planen vår var å bo hos vertsfamilien i uken og jobbe, for deretter sjekke inn på hotell i helgene, fordi fasilitetene ville være uutholdelige. Men nå har det seg slik at vi har bad på rommet, med fungerende do og dusj, og et temmelig stort rom å boltre oss på, så da forsvant den grunnen til å flykte heimen i helgene.
I utgangspunktet er ikke Ghana så veldig attraktivt for turister heller, og det er nok temmelig sjeldent noen kommer hit for å se hva landet har å by på, med mindre de har en misjon i tillegg (som f.eks å jobbe som frivillig).
I tillegg til at attraksjonene ligger spredt godt over hele landet, så har vi en evne til å forenkle grunner til hvorfor vi ikke trenger å reise hele veien til plassen for å se det som er å se, for deretter ta den like ubehagelige turen hjem igjen.
Som for eksempel kunne vi gjerne reist 4 timer for å bli avbildet mens vi sitter på en krokodille, slik at dere hjemme kunne sett hvor tøffe vi er. Men når man tenker over det faktum at krokodillen er det eneste dyret i verden som ikke har sett noen grunn til å forandre seg de siste 150 000 000 årene, så sier hele underbevisstheten fra om at krokodiller ikke er ment for å sittes på.
Vi er nok de mest priviligerte frivillige i Ghana, med tanke på standarden på rom og hus, så vi ser ingen grunn til å forlate våre kjære barn.
Dog skal det sies at dette er et elsk-hat forhold. Vi blir drittlei av å være her, men forlater vi heimen, gleder vi oss fryktelig til å komme tilbake igjen.
Mandag var vår siste arbeidsdag. Disse dagene har vært late dager ved bassenget, og desperate forsøk på å unngå ris og bønner som blir servert i huset (vi har holdt ut i 6 uker, nok er nok!). I kveld kommer våre favoritter her i Ghana på besøk for å feire Nasjonaldagen med oss; 6. mars! Disse favorittene er to norske jenter som bor noen timer nord for Tamale.
De var her nå i helgen, på vei hjem fra nasjonalparken Mole. Men de tilbrakte også en natt her i huset etter overtalelse og bestikkelser med utgangspunkt i: ”Dere bor jo gratis hos oss, bli 1 dag til!” ”Dere skal få pannekaker til lunch!”, ”Vi har vaskemaskin!”. Og på den siste var de solgt (da gjorde det ikke så mye at de faktisk ikke fikk pannekaker til lunch). Så da var det bare for de å ringe hjem med unnskyldninger om omgangssyken, for deretter sove på taket med Christer og meg.
Vi har joggu også klart å overtale de til å reise ned til Accra med oss (ja, det er for sent å si nei nå, Ragnhild!) . De sjekker inn på Salvation Army til 25 kroner natta, mens jeg og Christer skal sjekke inn på et 2-stjerners som er nabo med et 4-stjerners med svømmebasseng. Her kan man betale 20 kroner for å få snylte på bassenget– den perfekte ordningen, spør du oss!
Vi reiser til Accra fredag den 13. mars. Skummel dato, men vi holdt ut fredag den 13. i forrige måned, så vi håper på det beste for denne dagen også. Frem til dette skal vi bare slappe av og kose oss. Christer har brukt opp hele årets ferie på denne turen, og da fortjener han joggu meg litt ferie og.
Så den 13. mars tidlig på morgenen, setter vi kursen mot Accra. Etter en 12 timers busstur, med sannsynligvis verdens beste reisefølge, sjekker vi alle inn på Salvation Army. Lørdagen blir heftig shopping og sightseeing-dag, da det er 8 uker siden sist vi så Accra. Så legger vi oss slitne ned til å sove på Salvation Army.
Dagen etter (søndag) sjekker jeg og Christer ut, for deretter å sjekke inn på 2-stjerners hotellet ved siden av svømmebassenget. Og ved bassengkanten blir vi liggende frem til onsdag rundt klokken 16:00. Så er det på tide å tusle ned til flyplassen og vinke farvel til Ghana.
Det er veldig uforståelig at vi skal reise hjem. Samtidig er det uforståelig at vi er her. Drømmen om å spise hamburger når vi kommer hjem er ikke lenger noe viktig, da vi har spist oss ihjel på restaurant de siste dagene, for å slippe mer Ghanesisk mat. Det eneste vi egentlig ser frem til er smoothie. Ellers er det fred og ro som skal bli helt fantastisk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
