En stor takk

...rettes til alle dere som har åpnet lommeboken og gitt noen kroner til Hands of Mercy, Tamale.

Når vi kommer hjem vil vi liste opp alle tingene vi har brukt penger på. Nå er dessverre boken med oversikt pakket godt ned i kofferten.

Men et par ting som vaskemaskin, gassylinder og en over halv månedslønn til hver av enkene som jobbet der, kan nevnes. (Ca 250 kroner) Ikke minst kjoler til disse herlige damene som mot alle odds oppdrar fra 2-5 barn alene, i Ghana.
Mama Sanatu fikk tidenes beauty-kit, med kremer, såper, sminke, skjørt og lignende. Slik at hun skal få den etterlengtede tiden hun trenger til å slappe av, og bare tenke på seg selv. De stille tårene som trillet da hun åpnet pakkene vil aldri bli glemt.
Silas fikk 4 skjorter; da vi ble inspirert av en skjorte vi fikk da vi kjøpte vaskemaskinen. Han likte den så godt at han til og med gikk med den 2 dager på rad (risky buisness her i Ghana det altså), så vi kjøpte 3 stykker som var noe lignende. Og å se på reaksjonen til en mann som forteller at han aldri har fått en slik gave i hele sitt liv, er ikke det enkleste man kan gjøre. Det var til han, ikke til barna hans, ikke til barnehjemmet, men til han. Og det var det som rørte hjertet hans mest.
Ghanesiske menn skal ikke gråte, helst ikke Ghanesiske kvinner heller. Men om det er noe som er mer smertefullt enn å se en mann gråte, er det å se han kjempe hardere enn fysisk og psykisk mulig, for å holde tårene tilbake.

Vi vil aldri glemme avskjeden ved bussen.
Vi vil aldri glemme blikket hans der han vinket oss avgårde.
Vi vil aldri glemme datteren deres, som gråt så mye at hun hyperventilerte, fordi hun aldri hadde kjent smerten av å si farvel til noen hun elsker.
Vi vil aldri glemme damene vi jobbet med, som satte seg på kne og gråt foran oss fordi vi skulle reise.
Vi vil aldri glemme øyeblikket da vi satt i stuen for å ta farvel med barna, med bare en lommelykt for å kunne se, fordi strømmen hadde gått. Og alt vi hørte var snufsing, som etterhvert ble intense hulk.
Vi vil aldri glemme den følelsen av å vite at uansett hva man sier, så klarer man ikke slutte gråte, og man klarer ikke få barna til å slutte å gråte.
Vi vil aldri glemme hvor raskt de to eldste guttene tydde til tårene i smug, da det gikk opp for de at i morgen skulle vi reise.

...Og de vil aldri glemme alt vi har gjort, takket være deres donasjoner.