Inntrykk saa langt

Nå sitter jeg på kontorplassen min på Hands of Mercy barnehjem. Jeg kaller det min plass, fordi jeg sitter mest her inne og skriver for sjefen/vertsfaren vår Silas, mens Christer er ute og leker med ungene.

De lagde en plass til oss på kontoret, da vi bestemte oss for å undervise på daglig basis. De hadde en stasjonær PC disponibelt til oss, og en pult. Jeg vil skrive mer om undervisningsopplegget vårt, men først må jeg starte med å fortelle hvordan vi har det, da dere hjemme sannsynligvis er veldig nysgjerrige 
(vi har forøvrig ikke internett på barnehjemmet, men jeg skriver det her, slik at jeg bare kan kopiere det rett inn i bloggen vår i morgen!)

Det er helt fantastisk her.
Ikke bare er ungene utrolige, men fasilitetene skjemmer oss virkelig bort. Det verste som har hendt hittil er at en edderkopp på størrelse med en norsk edderkopp, hang i taket – og at jeg ødela den ene kjolen min i et forsøk på å fjerne en fettflekk fra den ene dagen i introduksjonsuken da vi lagde Ghanesisk mat. Alle de røde stripene på kjolen ble orange/gule etter noen timers bløt – og fettflekken var der fremdeles. Så fra nå av lar vi de som jobber på barnehjemmet vaske klærne våre når de insisterer på å gjøre det.
Alle klærne våre var like rødbrune etter at vi var ferdig med å vaske de, som de var da vi begynte. Det er nemlig rød jord/støv OVER ALT her (som ørkenen i Australia, mamma ). Og det blåser endel, så vi går rett og slett rundt og er rød/brune hele dagen, til og med i nesen og ørene.

Vi har bad på rommet, med fungerende toalett, dusj og vask. Hver dag kommer ’vaskedamen’ inn og vasker rommet vårt, mat får vi servert 3 ganger om dagen, og ungene rydder opp etter oss, fordi hvis de blir adoptert, så skal de være barn som er flinke og hjelper til, ergo skal vi ikke rydde opp etter oss selv.

Vi har ikke tid til å bli sultne, for når vi kjenner det brumme litt i magen, kommer de plutselig med et fat med kjeks, frukt eller noe annet de har ordnet til oss, uten at vi har sagt noe.
Vanligvis spiser de kun 2 ganger om dagen her i Ghana, men barnehjemmet vil ikke at barna skal gå rundt og være sultne, så vi spiser frokost, lunch og middag. Pluss at de får snacks 2 ganger om dagen, om det er tilgjengelig.
Jeg gjorde den feiltagelsen ved å si at jeg elsker frukt, etter råd fra Tina (our big black mama in Ghana – SYTO-sjefen). Dette skulle man altså si om man kun fikk 2 måltider om dagen, og følte at man trengte mer mat. Jeg derimot sa dette nærmest i det jeg gikk inn døren, uten å vite hvor ofte de spiser her på barnehjemmet, så nå får vi store lass med frukt etter hvert måltid. For eksempel 6 bananer, eller en halv vannmelon, eller 5 appelsiner. Jeg har heldigvis turt å si ifra om at jeg trenger mindre porsjoner til middag, for jeg klarer aldri spise opp maten jeg har fått. Så Christer kommer til å bli god og rund når han kommer hjem, for han spiser all maten min pluss over halvparten av mine måltider og alt annet vi får!  Ingen fare der i gården!
Maten her er fantastisk god! Det har kun vært 1 gang hvor vi ikke klarte å spise maten vår, og da snek vi oss inn på rommet og helte den ned i do og spiste loff vi hadde på rommet istedet..... Så fortalte vi vertsfaren vår at frokosten ikke helt slo an. Så når den type grøt lages, blir vi servert loff. Men ellers er alt kjempegodt! De andre frivillige vi snakket med, sa de hadde fått nok av ris for en stund, men jeg og Christer synes risen er så god at det ikke gjør noe som helst. Eneste ulempen med all denne risen er at det føles som vi føder de gangene vi får til å gå på do......
(dette ble skrevet 22/1, nå den 26/1, begynner vi å bli litt lei tomatbasert mat....)

Været kan vi heller ikke klage på! De sier at det er mye varmere her i nord på grunn av Sahara-vindene. Men disse vindene gjør varmen veldig behagelig. Det blåser alltid friskt rundt oss. Det er litt ubehagelig på grunn av alt støvet, så vi går rundt og hoster endel. Og Christer er blitt forkjølet nå, og da hjelper ikke alt støvet rundt oss. På morgenen er det faktisk veldig kjølig her. Men de sier at i februar og mars, kommer det til å bli nærmest uutholdelig.
I morgen (torsdag) har vi fri! Og da skal vi til svømmebassenget! Det blir godt med en fridag. Jeg klarte ikke stå opp i dag, rett og slett fordi hodet mitt har fått nok av 9 dager med konstant 10 – 25 personer rundt meg. Så jeg sov et par timer ekstra, og etter det var jeg klar for dagen. Jeg skal undervise ungene i morgen istedet, selv om vi har fri, siden de gikk glipp av undervisningen i dag. Jeg og Christer har laget en plan, og da skal man tross alt følge denne. Så Christer skal få sove litt lenger, mens jeg fortsetter på alfabetet med ungene.

Undervisningsopplegget vårt består av 2 grupper; lekegruppe, og skolegruppe. Christer tar seg av lekegruppen, mens jeg underviser de eldste som ikke går på skolen. Vi har laget en plan for en måned fremover, med hva slags opplegg vi skal ha hver dag, og hva målet for hver uke vil være. Denne uken har jeg begynt på alfabetet. To av de eldste kan endel allerede, så jeg forsøker å lage et mer avansert opplegg for disse, men det er vanskelig. Det er ’Survival of the fittest’-mentalitet her. Den som skriker høyest, vinner. Så det er utrolig slitsomt å undervise disse 5-7 (kommer an på hvem som vil være med) ungene.

I går kom sjefen for SYTO i Tamale innom og lurte på hvordan vi hadde det. Han sa at om vi ønsket at det skulle være flere frivillige på dette barnehjemmet, så kunne vi sende en mail til han og Tina (sjefen i Accra), så ville det komme flere frivillige for å jobbe på her. Vi var ikke sikre på om vi ville bruke ressurser som kunne deles på flere barnehjem, ved å ønske flere frivillige hit, men da sjefen fortalte oss at det var enkelte barnehjem med 10 unger og 12 frivillige på, var det ingen tvil om at vi skulle ha flere frivillige hit. Her er vi 2 frivillige på 19 barn.
Vi jobber fra sekundet vi går ut døren i 7-tiden, til vi trekker oss tilbake i 19-tiden, fordi vi er klare for å sove. I det vi går ut døren kommer ungene løpende mot oss med klemmer ”Mommy! Daddy!”. Så om noen kan komme og leke med ungene slik at jeg og Christer kan få flere pauser i løpet av dagen, så er det fantastisk. Samtidig er det mye lettere å strukturere leke- og skolegruppene om vi kan være 2 voksne på hver gruppe. Da kan 1 person fokusere på de to som allerede har litt skrivekunnskaper, mens den andre kan undervise resten. Og på lekegruppen kan Christer konsentrere seg om de 3 minste, og få de til å lære å samarbeide med hverandre, mens de andre kan ha et annet opplegg med en annen voksen.

Nå ser det kanskje ut for dere som om det er kun jeg og Christer som tar oss av barna, men det er ikke slik. Det er 3 ansatte her; og vertsmoren og vertsfaren vår. De 3 ansatte vasker huset, hjelper vertsmoren med å lage mat, vasker klær, vasker barna og tar seg av det estetiske.
Vertsmoren lager mat hele dagen (noe vi håper vil bli enklere nå som vi har kjøpt en gass-sylinder til ovnen, slik at de kan bruke gassovnen, og ikke stå ute i morgenkulden og sette i gang kull, og vifte den 1 time før det i det hele tatt begynner å koke). Vertsfaren vår Silas jobber på kontoret. Han er veldig grundig i arbeidet sitt, og sørger for all økonomi og alt mulig annet man gjør når man har ansvar for et hus med 19 barn, 3 ansatte og 2 voksne + 2 frivillige. Vi har derfor kjøpt en hylle til han for at han skal ha mer oversikt her inne. Hyller i Ghana er forøvrig DYRE! Ikke så rart, da sikkert treverk er vanskelig å få tak i, men det beløpet vi brukte på hyllen, er halve månedslønnen til Silas. Og pengene vi brukte på gass-sylinderen er hele månedslønnen til Silas. Mens for en ufaglært nordmann er det kun 5 timer på jobb.
Uansett; jeg og Christer trengs for å leke med og undervise barna. De har rene klær, får mat på bordet, dusjer 2 ganger om dagen – og har det veldig bra slik sett. Men de voksne har ikke tid til å leke med ungene, med unntak av på kvelden, da vertsmoren vår endelig legger seg ned på sofaen og slapper av med ungene. Og på dette tidspunktet leker ungene så utrolig fint med hverandre, at jeg og Christer går og legger oss.
Men dette er ikke Norge – ungene er veldig selvstendige. Til og med 2-åringene er helt utrolige. Her om dagen kom vi inn på jentenes rom, og der stod alle 2, 3, og 4-åringene i dusjen og såpet seg inn. Silas kom inn og spurte ”Oh, did you bathe them?” hvor vi ikke kunne svare annet enn at de faktisk badet seg selv!

Vi lurer på hva vi kommer til å lære av det her, at det av og til føles for bra. Men når både jeg og Christer går gråtende inn på rommet fordi den eldste gutten forsøker å gjøre naturfaglekser ved hjelp av en ordbok, fordi han faktisk ikke har bøker, så ser vi at alt er ikke like lett.
De fleste tårene som er blitt felt hittil er gledestårer. Vi blir ofte veldig rørt av hvor selvstendige barna er, eller hvor fint de samarbeider.
De eldste barna måtte gjenfortelle hvordan de hadde det før de kom hit. Det var veldig tungt å høre på, og man kunne se at det var vondt for barna å fortelle.

Før vi kom til Ghana hørte vi at det var vanlig å slå barn. Men vi er heldige, for på dette barnehjemmet slår de ikke barna. Det eneste de sier er ”I will kill you!” eller ”I will knock you!”, men det kommer som oftest frem i en humoristisk sammenheng, som når minste sønnen til Silas plutselig sitter oppi vaskebaljen som man vasker klær i, og tar seg et bad.

Jeg merker litt til hvordan mannen står høyest i dette landet. Vertsmoren vår er ganske underkuet, om vi kan si det slik. Hun er kjempekoselig, og Silas er en utrolig bra fyr (klarer ikke si ”mann”, da han ser ut som han er 20), men hun er på kjøkkenet, og der skal hun være. Når hun gir oss vann, legger hun de to vannposene på et fat, før hun gir de til oss. Selv om vi faktisk står på kjøkkenet, og det er lettere at hun bare slenger de i hånda på oss. Så ja, vi er bortskjemte her, men det føles ikke alltid like komfortabelt.
Og mitt norske jeg blir veldig provosert de gangene jeg leker med barna, og blir tilkalt til kjøkkenet, for å rett og slett sitte apatisk og se på matlagingen. Men nå som jeg har kontorplass, så kan jeg gjemme meg her. Men av og til går jeg og hjelper til, bare fordi det er avslappende å vifte kullovnen, eller røre i gryta, da ungene ikke nærmer seg matlagingsplassen ute.

No er me paa internett kafe 8.36min unna der me bur, nettet er skikklig treigt og snart skal me til sentrum for aa handle inn ingredienser til pizza laging paa onsdag!