Klokken 0445 våknet Mali av en merkelig lyd. Først bråskvatt hun, da hun trodde det var en enorm veps utenfor myggnettingen. Summingen kom og gikk, først var den nærme, og så ble den fjernere og fjernere, før den plutselig kom nærmere igjen. Men summingen stammet ikke fra noe som tilhørte dyreverdenen. For da ordet ”Jesus” plutselig dukket opp midt oppi denne summingen, forstod Mali at dette var ikke overvoksent insekt med spasmer. Dette var en homo sapien. En homo sapien ved navn Silas som var ute i gangen og ba. Til tross for denne åpenbaringen var ikke lydene noe mindre skumle, så hun hoppet fort opp i Christer sin seng og gjemte seg under teppet hans. Ingen av (u)lydene kunne tolkes som noe annet enn mumling, og med et og annet høylytt ”Jesus!” innimellom, skremte dette vettet av oss begge. Der lå vi skremte, og så for oss at snart ville han komme inn og kaste hvitløk og vievann på oss begge. Det eneste Mali klarte å se for seg under denne seansen, var at vi aldri kunne våge å takke nei til å være med i kirka på søndagene. Halvveis uti seansen begynte de muslimske bønneropene utenfor vinduet. Så der lå vi, sammeklemt, med Islam på den ene siden, og Kristendommen på den andre. Et standpunkt vi aldri før hadde følt vi var nødt å ta stilling til.
Om dere tror at Mali nå går med burka, er en av fem koner, mens Christer til stadighet går rundt med Bibelen i hånden, så må vi nok dessverre skuffe dere. Det hele endte med at vi begge sovnet igjen, og våknet lykkelige igjen klokken 0730, med et håp om at vi ikke ville oppleve en slik natt igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar