Det er ikke slik at det skjer så utrolig mye her at vi ikke klarer å la å være å skrive om det, men når man først setter seg ned og skal begynne å tenke over ting som er verdt å rapportere hjem om, så er det plutselig en hel del. Dette mest fordi alt er annerledes her, og fordi vi vil gi dere hjemme et ganske riktig inntrykk av hvordan vi har det, slik at vi slipper å svare på samme spørsmål 100 ganger når vi kommer hjem.
Og så skyldes det litt at Mali er blitt lat på grunn av varmen, og orker ikke være ute med ungene, og derfor heller sitter på kontoret og ”jobber iherdig” (dvs skriver blogg for å ha noe å gjøre).
Det mest interessante som har hendt den siste uken (eller halve uken) er noe som fikk Mali til å storme ut av kirken, og at vi begge er blitt veldig solbrente etter to dagers slaraffenliv ved svømmebassenget.
Kirken
Vi var som vanlig i kirken på søndag, men dette vil bli siste gang.
Først og fremst hadde vi, etter to ukers fravær, naivt klart å glemme hvor skummelt det egentlig er å være i kirken her. Dette helt til vi nærmet oss klasserommet hvor gudstjenesten allerede hadde startet, og hørte bønneropene. Små, stemmer som hvisket, trommer som slo, mumling, og roping. At dette skal være Guds hus forvirrer oss, da det føles mer som vi har gått rett inn i en forsamling av mennesker som er besatt av Satan.
Etter mye kontroversielle meninger som provoserte og som gikk imot mange av våre livsgrunnlag og det vi er oppvokst med å tro, så kom det en salve som traff så hardt at da den kom gikk Mali rett ut av kirken og kom ikke tilbake.
”They say Aids and HIV can not be cured, but if you pray, God will cure you from this to!”.
Vi skal aldri tilbake dit igjen.
Panneaker!
Forrige fredag lagde vi pannekaker til hele huset. I totalt 3 timer og 20 minutter stod Mali og stekte. Christer var like opptatt, da han var ”Sugar boy”, og måtte sukre og rulle pannekakene etterhvert som de ble laget.
Som vi har skrevet tidligere, har de ikke melk her, så dette ble løst ved hjelp av melkepulver blandet med vann. Funket som smurt!
Totalt var det vel rundt 90 pannekaker som ble laget og fortært. Og gjett om det var godt!
Ved første bit ble vi umiddelbart sendt tilbake til en lykkelig barndom i Norge. Mali begynte å mimre om bestemor Ingers pannekaker, som alltid var saftige og gode, mens Christer følte besteforeldrenes nærvær som aldri før, hvor hver bit smakte indre Sogn.
Ungene elsket pannekakene, som om vi serverte de boller med smågodt, og alt var vellykket.
Storslått besøk
På mandag kom Presidenten for Hands of Mercy i Ghana, Kenya, Tanzania – og noen flere land, hit. Pastor Deborah og mannen hennes Max, som også er pastor. De har reist fra Canada, og Silas har vært spent hele uka.
De skal reiste igjen allerede onsdag morgen, og avslørte at de kom med intensjonen om å stenge dette barnehjemmet og ta med alle barna ned til barnehjemmet i Accra. Det er nemlig to hvite som styrte dette barnehjemmet før, som har sagt veldig mye feil om Silas og barnehjemmet. Spesielt mye feilinformasjon om Silas sin måte å jobbe på. Dette har de gjort med om å hevne seg på Silas, av en eller annen grunn. Mannen som jobbet her før kunne prestere å kaste barna vegg i mellom. Det endte med at barna sluttet å høre på noe av det de sa, og viste de null respekt. Hvordan de faktisk sluttet her, vet jeg ikke, men jeg lurer på om det er en blanding av at de Deborah ga de sparken og at de ga opp.
Men i ettertid har det vist seg at disse to har sagt at barnehjemmet er helt forferdelig, at barna er underernærte og gudene vet hva mer. Så Deborah og Max var innstilt på å se noe helt annet, enn det som faktisk møtte de, da de kom inn døren.
Her er det glade, sunne og engasjerte unger. Så nå har de bestemt seg for å beholde dette barnehjemmet, og donere mer penger til de enn de tidligere har fått.
Og Christer, Marianne og jeg har bestemt oss for å donere en vaskemaskin.
Og i går hadde vi spaghetti og kjottdeig-fest! Christer stod for maten og det var sykt godt og vellykket. 30 kroner for 4 kilo kjott, av den beste sorten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar