Sannheten må frem!

Det sies at av hele vest-Afrika er Ghana kjent som det vennligste folket. Dette leste vi før vi reiste, og ble fortalt under introduksjonsuken i Accra (av en Ghaneser, vel å merke). Nå er det ikke meningen å skulle si at disse menneskene som har påstatt dette tar helt feil, men man kan ikke gjøre annet enn å spekulere i om de har vært veldig heldige. Spesielt da jeg ikke vet hvem det faktisk er som påstår dette heller, men jeg skulle gjerne ha tatt en prat med de, for å se på hvilket grunnlag de har lagt frem denne påstanden. For hvis det nemlig er slik at dette landet har de hyggeligste innbyggerne i hele vest-Afrika, så tror jeg nok at Ghana blir det eneste landet jeg besøker på denne siden av det afrikanske kontinetet (beklager mamma, men jeg kommer nok aldri til å reise til Mali).

Det kan gjerne være at disse menneskene som kom på besøk til Ghana, kommer fra et land hvor høfligheten gjerne er påtatt og kald, et land hvor man spør hvordan folk har det av ren rutine, men ville blitt forskrekket og følt seg invadert om vedkommende faktisk svarte oppriktig på dette spørsmålet.

Noe som kanskje har forvirret disse menneskene som reiste hit, var det at hilsningen og de høflige frasene er så oppriktige, og dette resulterte i at de var sikker på at alle menneskene i Ghana var deres nye beste venner.

Grunnen til dette innlegget, er egentlig for å ”advare” andre frivillige som skal reise, om at de kan senke forventningene sine veldig når det gjelder dette vennlige folket. Vi er blitt skuffet mang en gang, da vi hadde lest så mye om denne vennligheten til det Ghanesiske folk. Ihvertfall første uken i Accra, hvor det egentlig bare føltes som vi hadde havnet i en drittsekkby.

Se for deg at denne vennligheten er en tynn liten line du balanserer på, og tråkker du tilfeldigvis utenfor, så merker du det gjerne ikke før du ligger langflat på bakken (være seg i dette tilfellet en Ghaneser som slenger dritt til deg).

Som nordmann er man vant til å gjøre ting selv, og når en fremmed person kommer og tilbyr seg å bære brusen din opp til bordet ditt, så ser du virkelig ikke hvorfor vedkommende skal være nødt til å gå foran deg med brusen, mens du tusler bak som om du har fått deg tjener. Ergo tar du brusen ut av hendene på vedkommende, gir de et smil og sier nei takk, det går helt fint. Så tusler du lykkesalig opp trappen, helt til du plutselig hører et rungende ”Fuck you!” bak deg.

Det som til stadighet fortsetter å overraske oss er at de som innehar den mest negative holdningen av alle er de som får betalt for å være hyggelige mot folk. Nemlig service-bransjen. Her om dagen var jeg og Christer i sentrum for å handle litt. Vi gikk på supermarkedet for å kjøpe oss noe kaldt å drikke. Som vanlig hilset ikke damen i kassen, uansett hvor entusiastiske vi forsøkte være i det vi sa hallo. Og da vi skulle gå ville hun gi meg kvitteringen, hvor jeg bare smilte og ristet på hodet og gikk ut av butikken. Christer fikk gleden av å observere tidenes sureste grimase på min regning.

Det vi har opplevd er at ca 90% av tiden føler du deg rett og slett til bry for eieren i kiosken du skal kjøpe noe i. Ofte føler man nesten for å gå ut igjen og si ”Oi, vi beklager, du skal få sove videre, vi kommer tilbake litt senere vi!” uansett hvor dehydrerte og desperate etter å tørste halsen vi er. Enkelte reiser seg opp demonstrativt, sier ikke et pip til deg, men sørger for å lage mer enn nok av grynt og sukk for at du virkelig skal få med deg at de hater deg for at du kom inn i nettopp deres butikk.

Taxi-sjåførene kan være hyggelige, da Christer alltid sier god dag på Dagbani for å bryte isen. Og ofte sier han ”God ettermidag” når det er kveld, eller ”God morgen” når det er dag. Dette resulterer i en samtale som varer i omtrent 3 minutter, hvor taxi-sjåføren forteller Christer hva det egentlig heter, og Christer ler litt av seg selv.

Vi hilser alltid på folk i nabolaget vårt når vi går til ned til veien, enten for å reise til byen eller til internettcafeen. Dette er en hyggelig rutine, men det har ikke noe med vennlighet å gjøre. At fremmede hilser på hverandre har alltid vært en skikk i Ghana.

Når noen kommer for å prate med deg på en restaurant, så setter de seg gjerne ned, og forsvinner ikke selv om du og den andre du er med snakker norsk i 10 minutter. De sitter heller og ser dumme ut i disse 10 minuttene, enn å ta et hint og forlate bordet.

Ofte er vi ikke så diskre heller, om du sier rett ut til vedkommende som har satt seg ned at han er nødt til å forlate bordet fordi dere straks skal ha et møte med 10 frivillige, så går han ikke før den store, ghanesiske sjefen for møtet dukker opp.

Det skal så lite til før du tråkker utenfor den magiske grensen som forvandler Ghanesere fra koselige, varme mennesker, til sure veps som er klare til å stikke deg.

Og det er nettopp denne grensen som gjør at vennligheten deres ikke kan bli genuin.