Etter litt over 2 uker på barnehjemmet innser vi at Afrika blir redusert til det som er innenfor muren rundt huset.
Det å bo og jobbe på samme sted er temmlig krevende og en merker det på kroppen. Det kan ofte føles veldig klaustrofobisk når noe som burde være enormt, egentlig er pitte lite.
Fasilitetsmessig sett har vi det utrolig bra. Så det føles nesten som at den eneste store testen vi blir satt gjennom her nede, er den sosiale biten. Og når man har nådd alderen vi er i, så er man ganske bevisst på sine egne sosiale behov og grenser, så det er virkelig ikke en ønskelig prøve. Med dette sagt vet vi at hva vi enn kommer til å lære av denne opplevelsen, så kommer det først når vi er hjemme.
Men tilbake til den sosiale biten, så vil vi at dere skal se for dere dette:
Du våkner klokken 5 om morgenen, av muslimske bønnerop med et lydnivå så høyt at det føles som de står rett utenfor vinduet ditt med megafonen. Deretter våkner du rundt klokken 6 av skrikende unger, småjenter som springer i gangene og ler, tenåringsgutter som kjefter. Du sovner igjen, og våkner på nytt klokken 7 av de minste barna som blir badet. Det er kjefting, skriking, gråting og hyling på en måte kun 3 år gamle barn har stemmebånd og lunger til å utføre. Er du heldig sovner du igjen, og våkner litt panisk klokken kvart på åtte og innser at du må fort inn i dusjen om du skal være en god arbeider og sitte klar til frokosten klokken åtte. Dette er altså morgenen. Man trenger vel kanskje ikke tillegge at man våkner vel omtrent 10 ganger om natten fordi man er gjennomsvett også...
Vi tar pause rundt 12, etter lunch. Ofte litt før, fordi man blir lei av unger som hyler og ikke helt forstår deg. Og ikke minst varmen!
Vi har startet å ha pause fra 12 – 15, men å reise inn til byen i pausen sin er uaktuelt. Byen er bråkete, kaotisk, men veldig fin å ha fordi vi kan kjøpe det meste vi trenger (bortsett fra melk, vi tror ikke det faktisk finnes her). Altså blir vi liggende på rommet, hvor lyden av barna er like tilstedeværende som tidligere på dagen.
De to gangene vi har gått til svømmebassenget i denne pausen, var det stengt, fordi faste åpningstider er et ukjent begrep i dette landet.
Den eneste restauranten vi vet om, er The Crest. En restaurant hvor alle andre hvite frivillige går, og hvor den mer ungdommelige og ”kule” delen av lokalbefolkningen samler seg som fluer med håp om å få seg en hvit ”venn”. Samme sted hvor kelneren kom for å ta betaling akkurat i det vi hadde fått maten vår, og stedet vi tror det kom en mygg og ga Christer Malaria. Et sted hvor høytalerne er oversprengte, men de gladelig spiller musikk konstant uansett. Altså ikke noe sted å slappe av, eller som vi har noen gode minner til. Men, vi får kjøtt og slipper en middag bestående av ris med smak (gjerne makrell i tomat-smak – om vi savner Ghana når vi kommer hjem, er det bare for oss å overkoke litt ris, og helle makrell i tomat-saus over risen. Ta ta! A taste of Africa!)
På søndag var vi begge syke og kunne derfor ikke gå i kirken, sykdom satt til side var dette helt fantastisk da vi var alene i ca 3 timer! Det var stille i huset. Ingen dører som knirket, ingen unger som gråt, ingen som kjeftet. Ingenting. Ikke en lyd. Det var helt utrolig.
Følelsen av å kose seg uten minst 15 personer rundt seg, var helt fantastisk etter å ha hatt folk rundt seg konstant i 3 uker. Og utrolig nok fikk Mali skarpt skille på kroppen etter bare en times soling (tenkte denne informasjonen ville imponere søstrene mine).
Vi satt på den lille ”verandaen” på taket, slappet av, svettet som noen helter, hørte på musikk og spilte yatzy. Jeg tror ingen av oss noensinne har satt så stor pris på en yatzy omgang, til tross for at terningene ikke ville bli i hånden fordi til og med hendene svettet.
Til tross for alt, så savner vi ingenting. Men det er så ufattelig mye vi ser frem imot!
Det første vi gleder oss til er å åpne en knirkfri dør inn til leiligheten i Bergen, og legge oss i en seng uten at lakenet klistrer seg eller at 19 unger står og skriker utenfor.
Det første vi skal gjøre når vi kommer hjem, er følgende;
Ankomme slitne og trøtte på Flesland rundt klokken 13:00, Torsdag 19. Mars.
Komme oss hjem, hoppe litt i sengen av glede for at vi har en myk madrass og ikke en pute fylt av trepinner og noe annet som gir den en følelse av betong.
Gå inn til sentrum, og nyte følelsen av at folk ignorerer oss, selv om vi er hvite. Vente på grønt lys og vite at vi kan ikke bli påkjørt av noen mopedister som plutselig bestemmer seg for å være fotgjengere fordi det røde lyset var veldig upraktisk for de.
Glede oss over at biler stopper ved fotgjengerfelt. Eller at om vi blir påkjørt i det vi går over, så er det i det minste deres feil!
Med raske skritt vil vi gå mot Fruktbaren på Vektertorget (så absolutt ikke den på Galleriet; dere lager skuffende smoothies!). Vi tar ut penger på minibanken ved siden av (med mindre de er blitt litt mer nymoderne i løpet av disse siste månedene og tar kort) og går inn døren til himmelriket. Christer bestiller en stor Kaffe Lade, mens Mali bestiller en eller annen rød en. Etter at Christer har fortalt smoothiedamen alt om hvor mye han har savnet sin kaffe lade i Afrika, får vi de i hånden, setter oss ned, og nyter...
Og så! (Obs! Nå forandres fortellervinkel)
Etter at Mali har foreslått at de skal ta en forfriskende og deilig smoothie til, sier Christer ”Nei, du vet hva som skal skje nå...”. Mali nikker samtykkende, de reiser seg opp, og går med bestemte skritt og kun ett mål for øyet: Inside. Hamburger. Mali drømmer fremdeles om Chicken BLT Sandwich på Egon’s, men Christer forsikrer henne om at de kan gå dit i morgen istedet. Mali blir glad, og hiver seg ned i sittebåsen, mens hun slenger en eller annen kommentar om musikken på plassen. Christer går taktfast mot baren, slenger kortet opp på disken, og bestiller de beste hamburgerne de har (noe vi ikke kommer på hva er akkurat nå). Etter venting som virker som kun 1 minutt i forhold til Ghanesiske restauranter, serveres burgerne, og gleden er komplett. For en orgasmisk gastronomisk opplevelse! Christer hiver i seg burgeren som om han ikke har sett mat på 3 år, mens Mali sitter stum og stirrer på dette underverket av et måltid, før hun drister seg til å smake på de nydelige potetbåtene, for deretter lure på om hun skal bruke bestikk eller hendene.
Etter måltidet er fortært triller de bort til kinoen, og ser hva slags godsaker som er blitt lansert de siste 3 månedene. En ting vet de; filmen SKAL ha en happy ending. De finner en passende film, og går på Kremmerhuset og kjøper minst 13 kilo smågodt. Per person. De går inn på kino-kiosken, gir Tone som jobber der en kjempestor klem og henter med seg den største popkornbøtten som finnes.
Etter kinoen går de ut i friluft igjen, og blir slått av at temperaturen er behagelig, på grensen til alt for kaldt! De danser oppover bakkene til hjemmet sitt, åpner den knirkefrie døren, legger seg ned på sengen og sovner søtt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar