Til dere som ikke har en umiddelbar interesse for det Ghanesiske skolesystemet får jeg beklage at det blir endel skolerelatert nå, men min mor er lærer, så derfor har hun en interesse over gjennomsnittet og stiller spørsmål som noen som jobber som f.eks murer kanskje ikke helt engasjerer seg i. Men sånn er det! Om noen prester spør hvordan gudstjeneste er, så svarer vi gjerne på dette også! (For dere som lurer er kirken egentlig ganske ubehagelig, fordi det er slik man ser på film – men bare enda verre.)
Først og fremst:
Silas og Sanatu er mammaen og pappaen på dette barnehjemmet. Alle Hands of Mercy barnehjem har en mor og en far, et ektepar, som er gift, og bor her med barna sine. Silas og Sanatu har 3 barn som også bor her.
Så Silas og Sanatu er vertsfar og vertsmor for oss. Samtidig som Silas er sjefen vår, fordi han er direktøren på dette barnehjemmet.
Det er tre damer til som jobber her, Patricia, Francisca og Cecilia. Vi vet at to av de er enker, og derfor jobber de. Ellers er det ikke vanlig for damer å jobbe i Ghana.
De vasker, lager mat, og rengjør huset. Og så får vi de til å vise seg med en gang ungene ikke hører på oss, for da blir de stille med gang. Disse bor rundt omkring i Tamale i sine egne hus, og de jobber fra 0700/0800 – 1500/1600. Hvis Sanatu er ute av huset er de nødt til å jobbe til 1800 – 1900. De jobber lørdager også, men ikke så lenge, og noen lørdager får de fri. Disse tjener 450 kroner i måneden.
Klærne blir vasket med vaskepulver, og gnikkes med såpe oppi bøtter. Mama Patricia viste oss en teknikk i dag, som Christer visstnok var så elendig på at han kunne gi opp å vaske klærne sine selv. Noe som passer oss egentlig ganske utmerket.
Hvordan de lager mat med kullovnen var neste spørsmål, og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forklare det. Når kullet er varmt nok, så koker det. Enkelt og greit egentlig, haha. Det er bare å vifte som en gærning til det koker opp. All mat kokes eller friteres her. Til og med omeletten ligger bare og kokes oppi oljen (mer olje enn omelett!!!).
Vi tror gassovnen har gjort frokosten mye enklere, som i at Sanatu ikke behøver å gå ut i kulda klokken 4 om morgenen for å sette i gang kullet til frokosten til de som skal på skolen. Men de passer på å spare på gassen, slik at den varer lenge, og bruker den oftest kun til frokost. For meg og Christer er det iallefall en mulighet til å lage mat nå! Uten denne ovnen hadde det vært umulig.
Det er altså 19 barn her. 6 stykker går på skolen. 2 av de som er hjemme på dagene er rundt 8-9 år og er derfor veldig klar for skolen, ikke bare fysisk sett, men de har mye teoretisk kunnskap, og vi ser på de begge at de har godt av å komme seg ut av huset snart. Grunnen til at disse ikke går på skolen, er fordi Silas sender alle barna på privatskole. ”Latterlig!”, tenkte vi først. Dette fordi vi syntes at det er bedre med noe skole enn ingen skole. Men etter endel samtaler med frivillige som har jobbet i de offentlige skolene, så er vi veldig enige med Silas sin beslutning om å gi barna en solid skolegang (vil ikke kalle det utdannelse). Lærerne i den offentlige skolen kan finne på sende barn hjem til seg for at de skal vaske klærne hans, eller møte opp 3 timer for sent. Barnas friminutt kan plutselig vare i 3 timer. Man kan gå inn og spørre barna hvor læreren deres dro, og de sier at han dro avgårde for en stund siden.
Uansett; for å kunne sende barna på privatskole er de nødt å bli sponset. Dette er noe grunnleggeren av barnehjemmet, Deborah fra Canada, jobber med i Canada. Hun er pastor, og alle barnehjemmene hun har rundt om i Afrika (det er ett til i Ghana) er basert på sponsing. Så inntektene til barnehjemmene varierer veldig fra måned til måned.
(om noen har lyst til å sponse, er det bare å ta kontakt hotmali_@hotmail.com)
Denne måneden fikk Hands of Mercy i Tamale 1400 cedi, ca 7000 – 8000 kroner. Oktober i fjor fikk de 200 cedi. Ikke nok til å dekke lønningene engang.
Så ungene kan ikke gå på skole før de har fått en sponsor i Canada med andre ord. Litt som en Plan Fadder. (om noen har lyst til å sponse, er det bare å ta kontakt: hotmali_@hotmail.com)
Ungene begynner på skolen klokken 8 tror vi. Men noen morgener har de dratt før klokken er syv, så vi lurer på om det varierer litt. Alle skoler i Ghana har skoleuniformer. De offentlige skolene har en type, de private har en annen. Farge på skoleuniform forandres etter at du har gått noen klasser opp fra første.og ”ungdoms”-uniformene er mer formelle enn de søte til de minste. Mange barn går ikke på skolen, rett og slett fordi foreldrene ikke har råd til skoleuniformer.
Skolemåltider er noe som ikke finnes. Alle barna løper rundt med store varmlunch-matbokser.
Skolebyggene skal jeg ta bilder av en dag, så kan dere få se. Ingen dører, ingen vinduer med glass. Mur og ”lufte”hull i veggen.
I løpet av dagen leker ungene som er hjemme. Vi leker med de til tolv, og da er vi utmattet. 4 av de undervises av Regina (den nye frivillige her). Hun er veldig dårlig i engelsk, men hun har lenger utholdenhet enn meg når det gjelder undervisning (det var nok ikke et kall, mamma). Jeg har trukket meg tilbake til kontoret, og deltar av og til i leken med de minste.
Ungene leker veldig fint sammen, helt til vi faktisk er tilstede, for da mister de litt evnen til å leke selv. Så det er veldig lett for oss å se hva feilen er med norske unger. De er vant til at noen konstant leker for eller med de. Så nå har vi tatt rollen som observatører, for å sørge for at det ikke skjer noe urettferdigheter. Dette skjer ganske ofte, men det er jo tross alt et barnehjem. Her sloss man for det som er sitt!
Ungene har det veldig bra her. De har sangen, kristendommen, og sterke ressurser i at de evner å kose seg sammen med kun fantasien sin.
For eksempel, her om dagen skulle Silas og Sanatu reise bort på kvelden. Så vant som jeg og Christer er med norske barn, tenkte vi de måtte ha noe underholdning, da alle voksne kom til å være fraværende (jeg og Christer ville slappe av på rommet vårt). Så vi gikk inn i stua og lurte på om de ville se en film på pc’n. Til vår store overraskelse sa de nei. Vi stod der litt fortumlet og lurte på hva i all verden vi skulle gjøre med de, til vi så at det skjedde greier rundt omkring i stua. ”What are you doing??” spurte vi lettere forskrekket da vi så at alle de minste barna var gjemt mellom 2 sofaer. ”Mommy, Daddy, we are acting.”. Lettere fortumlet klarte vi bare somle frem noe som ”Ah, right, carry on then!”, mens ungene takket oss. De takket oss! For at de slapp å se på TV!!! Dette var 19 barn, fra alderen 2 år til 14!
Så sånn er det her.
Om noen har flere spørsmål, eller er interessert i å sponse et barn så ta kontakt:
Når man sponser får man tilsendt bilder på mail flere ganger i måneden. Internett vil bli satt opp på barnehjemmet etterhvert, med intensjon om at man som sponsor kan ha kontakt med barnet via webcam, om dette er ønskelig.
1 kommentar:
Christer kom heim..eg savne deg..e ingen her heime som går rundt å irritere seg øve meg..
e rart å ha vinterferie mens du ikkje e her å passe på meg..
take care and enjoy life!
Legg inn en kommentar